På leit etter noko ganske anna inn på `detta internettet`, kom eg over denne teksten. Det var jo litt kjennsligt. Det var til og med ein oversetjing av teksten, men den treng eg jo ikkje ta med. Dette er trass alt Kvilldalsmål på sitt beste. :)
Førr i tio vart di ofta ute for hulledne. Di konne sjå di monge sta’r. Besten min, han gamle Aslak Steinbru, (døydde for ikring 120 år sidan, 100 år gammal) kom or dyraheio å hadde sett itte reinsdyr. De va endå om hausten itte di va fløtte heim frå støladne mæ kreturo. Han kom næ atte-mæ Hedlestødl, å han hadde ei sturte bør han bar på, så han va tråta å lætt. Men så reiste han heimøve te Eivenstødl, å velle lidja der. Då han kom strakst heimanfor Hadlestødl, haure han slik buldring å jamring å bjødleskram’l bortanfor åno, borti modne der, å han haure skjele atte der va ein så kalte på ’Ringjestut’n’; men han konne ikkje sjå noko. Så la han seg te på Eivendstødl, å då haure han dei for heimøve mot Mæstødl. Om måron reiste han heimette; men han kort’n såg elle haure nokonting te di då.
Fortalt av Aslak Steinbru. Nedskrive av Gabriel Bakka. Trykt i Stavanger Aftenblad.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar